Hørsel

Øret er menneskets hørselsorgan og gjør at vi kan oppfatte lyder. Det inndeles i:

• Det ytre øret
• Mellomøret
• Det indre øret

Det ytre øret består av øremuslingen – den delen som stikker ut fra hodet - og øregangen. Trommehinnen stenger av den indre delen av øregangen og markerer skillet til mellomøret. I mellomøret finner vi de tre små beina hammeren, ambolten og stigbøylen som hver er festet til hverandre med leddforbindelser. Hammeren er dessuten festet til trommehinnen mens stigbøylen er festet til det ovale vindu (åpningen til det indre øret). På denne måten danner hammeren, ambolten og stigbøylen en slags bro mellom det ytre og det indre øret. Det indre øret består av likevektsapparatet (som er viktig ved kontroll av balansen) og sneglehuset (som er viktig i forbindelse med hørsel). Disse kalles med en fellesbetegnelse for labyrinten.

Hvordan lyd oppstår

Når lydbølger brer seg gjennom øregangen og når frem til trommehinnen, fører det til at trommehinnen begynner å vibrere (settes i svingninger). Denne bevegelsen overføres til hammeren i mellomøret og forplanter seg videre til ambolten og stigbøylen. Stigbøylen er plassert i en åpning til det indre øret, det ovale vindu. Når stigbøylen svinger i takt med trommehinnen, vil det forårsake små bølger i væsken i sneglehuset. Denne setter igjen en membran kalt basilarmembranen i svingninger.

På basilarmembranen ligger ørets sanseceller, de ytre og de indre hårcellene. Årsaken til at cellene kalles hårceller, er at de har sansehår (stereocilier) på overflaten. Når væskestrømmen i sneglehuset bøyer sansehårene, vil det dannes et elektrisk signal i cellene. Dette signalet sendes til hjernebarken (den auditive korteks i temporallappen/tinninglappen) i sensoriske nervefibre som danner forbindelse til hårcellene. Hver hårcelle har et smalt frekvensområde hvor de kan bli maksimalt aktivert. De ulike frekvensene registreres derfor på ulike områder på basilarmembranen. Høye frekvenser registreres nær det ovale vindu mens lave frekvenser registreres lenger inn i sneglehuset. En ødeleggelse av hårceller nær det ovale vindu vil følgelig føre til redusert evne til å høre høyfrekvente lyder.

Ytre og indre hårceller

Mens de indre hårcellene hovedsakelig danner forbindelser med afferente nerver (nerver som leder signaler fra indre hårceller til hjernen), danner de ytre hårcellene stort sett forbindelser med efferente nerver (nerver som leder signaler fra hjernen til de ytre hårceller). De indre hårcellene er altså først og fremst viktige for å gi hjernen informasjon om lyder. De ytre hårcellene kan derimot motta signaler fra hjernen som fører til at vi kan selektere eller velge lyder vi vil høre. De efferente nervefibrene har nemlig mulighet til å redusere impulsfrekvensen i de afferente nervefibrene fra de indre hårcellene til hjernen.

De ytre hårcellene har også betydning for blant annet å forsterke lyden. Når væsken i sneglehuset beveger sansehårene på de ytre hårcellene, vil enkelte proteiner i de ytre hårcellene endre form. Dette tilfører basilarmembranen energi slik at den settes mer i svingninger i dette området. Utslaget av svingingene kan forsterkes så mye som opptil hundre ganger.

Frekvensområder

Mennesket kan oppfatte lyder med frekvenser mellom ca 20 og 20 000 Hz. Etter hvert som man blir eldre, blir hørselen mindre følsom for de høye frekvensene. Hørselsorganet er mest følsomt for lyd mellom 1000 og 4000 Hz. En normal samtale ligger vanligvis mellom frekvenser på 200 til 5000 Hz.