Tykktarmen

Tykktarmen anatomi

Tykktarmen deles inn i flere deler:

• Blindtarmen (coecum)
• Blindtarmsvedhenget (appendix)
• Kolon som deles i fire deler: en oppadstigende, en tverrgående, en nedadstigende og en slynget del i bekkenhulen
• Endetarmen (rektum)

Blindtarmen, cøkum, er starten på tykktarmen og utgjør den delen som ligger under innmunningen av tynntarmen. Det vil si at tynntarmsinnholdet ikke kommer direkte inn i blindtarmen, men heller i den oppadstigende delen av tykktarmen som er en fortsettelse av blindtarmen. I overgangen mellom ileum (den siste delen av tynntarmen) og den oppadstigende delen av tykktarmen er det plassert en slags traktformet struktur. Denne fører til at maten som har ankommet tykktarmen, vanskelig klarer å trenge tilbake til tynntarmen. Til blindtarmen er det festet en tynn, liten utstikker. Denne kalles blindtarmsvedhenget.

Det er i blindtarmsvedhenget blindtarmsbetennelse kan oppstå, selv om det ifølge navnet høres ut som om den oppstår i blindtarmen. Den oppadstigende delen av tykktarmen ligger på høyre side av kroppen og går over i en tverrgående del som ligger under mellomgulvet (diafragma). Denne delen strekker seg fra høyre mot venstre og går over i den nedadstigende delen av tykktarmen som ligger i kroppens venstre side. Den siste delen av tykktarmen utgjøres av en slyngete del (sigmoideum) som trenger ned i bekkenhulen. Denne delen går til slutt over i endetarmen.

Funksjon

Når tynntarmens innhold tømmes over til tykktarmen, er det svært lite næringsstoffer igjen. Årsaken til dette er at mesteparten av den kjemiske spaltingen av næringsstoffene, samt det meste av absorpsjonen, foregår i tynntarmen. Tykktarmen inneholder ikke tarmtotter eller mikrovilli. Dette fører til at overflatearealet i tykktarmen er vesentlig mindre enn i tynntarmen, og tykktarmen er derfor ikke like godt egnet til absorpsjon av store mengder næringsstoffer. Tykktarmen er imidlertid viktig for absorpsjon av vann og salter. Den absorberer mesteparten av de omtrent 0,5 literne vann som blir tilført med tynntarmsinnholdet. De mange slimproduserende cellene i tykktarmen smører tarminnholdet og gjør at det glir lett gjennom tarmen selv om størsteparten av vannet absorberes.

Tykktarmen inneholder svært mange bakterier. Enkelte av disse kan danne vitaminer som kan suges opp fra tykktarmen. Bakteriene har også mulighet til å bryte ned visse stoffer som andre fordøyelsesenzymer ikke klarer å bryte ned. Dette gjelder for eksempel cellulose. Under bakterienes arbeid dannes det en del gass i tarmen. Det meste av denne gassen absorberes. Dersom man spiser mat som inneholder karbohydrater som nesten utelukkende brytes ned av tykktarmsbakteriene (for eksempel erter), vil det kunne dannes ekstra mye luft i tarmen og vi kan føle oss ”oppblåste”.

Tykktarmens sammentrekninger og bevegelse av maten

Tykktarmen trekker seg sammen hovedsakelig på tre måter. Den viktigste er såkalte segmenteringsbevegelser hvor ulike segmenter av tykktarmen trekker seg sammen samtidig. Prosessen gjentas med jevne mellomrom og fører til en god blanding av tykktarmens innhold.

Massebevegelser utløses derimot kun få ganger om dagen. Denne kontraksjonstypen går ut på at lange segmenter av tykktarmen (omtrent 25 centimeter) trekker seg sammen samtidig. Innholdet skyves dermed med relativt god kraft mot endetarmen.

Antiperistaltiske bølger er en sammentrekningsbølge som fører tarminnholdet feil vei, det vil si mot blindtarmen i stedet for mot endetarmen. Disse kontraksjonene sikrer absorpsjon av nødvendige salter og vann.