Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Hare

Harepest, tularemi

NHI.no

Harepest er en såkalt zoonose, det vil si sykdom som smitter mellom dyr og mennesker. Harepest kalles på fagspråket tularemi. Sykdommen skyldes infeksjon med bakterien 

. Smitte stammer som regel fra en gnager, f.eks. mus eller lemen. Bakterien er hardfør, og kan overleve lenge i naturen. Vann kan på den måten bli en smittekilde. Kommer syke dyr seg inn i en brønn eller andre drikkevannskilder, kan det spre smitte til mange. Utbrudd av harepest i Norge skyldes nesten alltid smitte via vann. Sykdommen kan også spres gjennom mygg eller flått. Dette er den vanligste smittemåten i Sverige og Finland, men i Norge smitter harepest i liten grad på denne måten. 

Tiden fra smittestoffet kommer inn i kroppen til sykdom utvikles (inkubasjonstiden) er oftest 3-5 dager, men kan variere fra 1 til 21 dager.

Infeksjonen kan forløpe uten symptomer. Men når den gir symptomer starter den vanligvis akutt med feber, frysninger, hodepine, tretthet og kvalme. De vanligste sykdomsformene viser seg deretter som en halsbetennelse med tydelig kjertelhevelse på halsen (smitte fra vann), eller som et sår i huden som ikke vil gro, og med hevelse av de nærmeste lymfeknutene, for eksempel i armhulen dersom såret er på en hånd eller arm.

Sykdommen kan også arte seg som en lungebetennelse, eventuelt mageinfeksjon. I noen tilfeller finnes bare feber og allmennsymptomer uten lokale infeksjonstegn.

Hva er harepest?

Harepest, forekomst

Harepest er en infeksjon hos kaniner/harer, eller smågnagere som lemen og mus. For smågnagere er sykdommen ofte dødelig. Mennesker kan smittes på 3 måter:

Ved direkte kontakt med gnagere eller deres avføring

Insekter som mygg og flått kan bære med seg smittestoff som de overfører ved stikk eller bitt 

Det er aldri observert smitte mellom mennesker

Drikke av forurenset vann, for eksempel private brønner hvor det har ligget døde dyr, har ofte vært årsaken under lokale utbrudd.

Smitte gjennom flåttbitt eller insektstikk antas å være sjelden i Norge, men det er en hyppigere smittemåte i Sverige, hvor sykdommen også er vanligere enn i Norge. 

Smitte kan også forekomme ved innånding av bakterier, for eksempel ved fjerning av tørr muselort. 

Harepest, årsak

Sykehistorien er varierende fra den typiske med langvarig feber og bylldannelse i huden, eller halsbetennelse og hovne lymfekjertler, til et forløp helt uten symptomer. Ved legeundersøkelsen finnes ofte ømme og forstørrede lymfeknuter, og det kan dannes puss i dem. Ved alle varianter av sykdommen kan det foreligge forstørret milt, uspesifikt utslett, muskelsmerter og utmattelse. Symptombildet er som regel knyttet til smittemåten, f.eks vil utbrudd i munn eller tarmer være typisk ved smitte fra mat eller vann. Dersom det er hudsår og kjertelhevelse tyder det på smitte gjennom kontakt med smittet dyr eller via insekt. Innpusting av støv som inneholder bakterien kan gi lungebetennelse. 

For å stille sikker diagnose tas prøver fra betent vev eller prøver fra miljøet. Blodprøve for påvisning av antistoffer mot bakterien kan også bekrefte diagnosen. Antistoff utvikles vanligvis først 2-4 uker etter smitte og kan påvises i flere år.

Harepest, diagnostikk

Infeksjonen behandles effektivt med antibiotika. Ciprofloxacin anbefales. Vanlig penicillin har ikke like god effekt, og derfor er det viktig med korrekt diagnose - om harepest ikke behandles vil den i noen tilfeller gi langvarige plager.

Harepest går ofte over av seg selv, og mange får milde plager. Av den grunn er det sannsynlig at mange tilfeller ikke blir oppdaget. Man tror derfor at harepest er vanligere i Norge enn det antall påviste tilfeller viser.

Ved korrekt antibiotikabehandling er behandlingseffekten god. Noen få utvikler byller som må tømmes ved hjelp av inngrep. Behandlingen er mest effektiv når behandling blir startet tidlig i sykdomsforløpet. 

Behandling

Det finnes ingen vaksine mot harepest, men sykdommen kan i mange tilfeller forebygges ved å forebygge smitte.

Brønner må være tette slik at gnagere ikke kommer til. Ved mistanke om forurenset vann kan bakterien fjernes ved å koke vannet og etterpå klorbehandle brønnen. Også vann fra smeltet snø eller fra breer kan være forurenset. Gnagerlort bør ikke tørr-feies, men vaskes bort med fuktig redskap for å unngå å puste inn støv. Unngå kontakt med syke eller døde harer eller smågnagere, og unngå å bli slikket av hunder eller katter som kan ha vært i kontakt med døde eller syke dyr. Gjennomstek kjøtt fra ville dyr.

I lemenår anbefales det å unngå å drikke vann direkte fra elver eller bekker, men en slik generell anbefaling gjelder ikke i år med normal lemenbestand.

Harepest, forebygging

Vil du vite mer?

Harepest

Folkehelseinstituttet. Smittevernveilederen. Tularemi (harepest) - veileder for helsepersonell. FHI 2022. Sist oppdatert 18.04.2019. Siden lest 14.12.2022. 

--&gt; https://www.who.int/csr/resources/publications/WHO_CDS_EPR_2007_7.pdf?ua=1

World Health Organization. WHO Guidelines on Tularaemia. Geneva; 2007. ISBN 978 92 4 154737 6 

Yaqub S, Bjørnholt JV, Enger AE. Tularemi etter kattebitt. Tidsskr Nor Lægeforen 2004; 124: 3197-8. 

Dahlstrand S, Ringertz O, Zetterberg B. Airborne tularemia in Sweden. Scand J Infect Dis 1971; 3: 7-16. 

Hjertqvist M. Förändrad spridning av harpest. Smittskyddsinstituttet, Nyhetsarkiv 2011. 

Broch Brantsæter A. Harepest. Tidsskr Nor Lægeforen 2006; 126: 1034. 

Scheel O, Hoel T, Sandvik T et al. Susceptibility pattern of Scandinavian Francisella tularensis isolates with regard to oral and parenteral antimicrobial agents. APMIS 1993; 101: 33-6. 

--&gt; http://www.ncbi.nlm.nih.gov/entrez/query.fcgi?cmd=Search&amp;db=PubMed&amp;term=28443249[uid]

Caspar Y, Maurin M. Francisella tularensis Susceptibility to Antibiotics: A Comprehensive Review of the Data Obtained In vitro and in Animal Models. Front Cell Infect Microbiol 2017; 7: 122. pmid:28443249 

--&gt; http://www.ncbi.nlm.nih.gov/entrez/query.fcgi?cmd=Search&amp;db=PubMed&amp;term=Emerg Infect Dis [ta]+AND+8[vol]+AND+956[page]

Eliasson H, Lindback J, Nuorti JP et al. The 2000 tularemia outbreak: a case-control study of risk factors in disease-endemic and emergent areas, Sweden. Emerg Infect Dis 2002; 8: 956-60. 