Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Blodinfusjon

Vil du vite mer

Stamcelletransplantasjon

Beinmargssykdommer

Blod

NHI.no

Stamceller er umodne celler som kan utvikle seg til mer spesialiserte celler. En såkalt multipotent stamcelle i beinmargen kan utvikles til røde blodceller, hvite blodceller og blodplater (trombocytter). Slike stamceller finnes i beinmargen eller i blodet, samt i navlestrengsblodet til en nyfødt baby.

Det finnes stamceller alle steder hvor det dannes nye celler. Det betyr at stamceller eksisterer i alle stadier i menneskets utvikling og i alle vev. Stamcellene har imidlertid litt ulike egenskaper avhengig av hvor de befinner seg.

Hva er stamceller?

Embryonale stamceller dannes fem–seks dager etter befruktning og er såkalt pluripotente. Pluripotente stamceller er de mest kraftfulle stamcellene, og kan bli til alle de cirka 220 celletypene som finnes i et menneske.

Stamceller som finnes i vev hos mennesker etter at de er født, kalles voksne (adulte) eller multipotente stamceller. Disse kan bare utvikle seg til et begrenset antall andre cellertyper. Voksne stamceller finnes i veldig små mengder i hver vevstype.

Ved fødselen inneholder navlestrengen og morkaken blod fra fosteret. Dette blodet har høy konsentrasjon av multipotente stamceller. De fleste stamcellene i navlestrengen er av samme type som dem vi finner i beinmargen etter fødselen.

Hvilke stamceller finnes?

Det er tre hovedmetoder for å høste stamceller:

Fra blod - der stamcellene fjernes fra blodet ved hjelp av en spesiell maskin

Fra beinmargen - en prosedyre der legen tar ut beinmarg fra hoftekammen

Fra navlesnorsblod - der donert blod fra morkaken og navlestrengen til en nyfødt baby brukes som kilde for stamceller

Den vanligste måten å høste stamceller på innebærer å føre blodet til giveren (pasienten selv eller en annen donor) gjennom en maskin som skiller ut stamcellene, og så føre blodet tilbake i kroppen. For å øke antall stamceller blir det gitt medisin som stimulerer deres produksjon de siste fire dagene før høstingen. Før man starter høstingen vil man sjekke at det er nok sirkulerende stamceller i blodet. Dersom det er nok celler, vil det bli lagt inn et venekateter i hver arm som forbindes med celle-separatormaskinen. Blodet fjernes fra den ene armen og passerer gjennom et filter, før det returneres til kroppen gjennom den andre armen. Det er ikke noe ubehag forbundet med denne prosedyren som tar cirka tre timer. Hvis det ikke er høstet nok stamceller, kan det være nødvendig å gjenta prosedyren neste dag.

En alternativ metode for å samle stamceller er å fjerne cirka en liter med beinmarg fra hoftekammen ved hjelp av en nål og en sprøyte. Nålen må vanligvis føres inn i flere området av hoftebeinet for å sikre at man får hentet ut nok beinmarg. Dette gjøres i narkose, så du vil ikke merke noe ubehag under prosedyren, men området som nålen har blitt stukket inn i, vil være smertefullt den første tiden etterpå.

Høsting av stamceller

En stamcelletransplantasjon brukes til å behandle sykdommer der beinmargen ikke fungerer som den skal, og produserer syke celler - for eksempel kreftceller ved blodkreft. Stamcelletransplantasjon er et behandlingsalternativ ved blodkreftsykdommer som leukemi, lymfom eller multiple myelomer. Metoden kan også brukes for å lage et nytt immunsystem ved sykdommer i immunsystemet som f. eks. multippel sklerose.

Selv om prosedyren med å gjenskape kroppens arsenal av friske bloddannende celler vanligvis kalles en stamcelletransplantasjon, så er prosedyren også kjent som beinmargstransplantasjon, stamcelletransplantasjon av perifert blod eller navleblodstransplantasjon - avhengig av hvilken kilde av stamceller som brukes. Stamcelletransplantasjon kan bruke celler fra egen kropp (autolog stamcelletransplantasjon), fra en donor (allogen stamcelletransplantasjon) eller fra en identisk tvilling (syngenisk transplantat).

Ved autolog stamcelletransplantasjon brukes pasientens egne stamceller. Stamcellene hentes ut fra kroppen gjennom gjentatte blodtapninger, og fryses ned. Deretter bestråles beinmargen, ev. brukes cellegifter, for å utrydde alle syke celler i beinmarg og blod. I denne perioden er pasienten uten et aktiv immunsystem, og må derfor skjermes, få blodoverføringer og forebyggende behandling mot infeksjoner. Stamcellene settes tilbake i kroppen, og starter langsomt med å produsere friske blodceller. Dersom en har lyktes med å fjerne alle kreftcellene, betyr dette at sykdommen kan være helbredet.

Ved allogen stamcelletransplantasjon får den syke stamceller fra en frisk og vevsforlikelig giver. Stamcellene injiseres i blodet, og starter produksjon av friske celler i beinmargen.

En stamcelletransplantasjon er risikofylt og kan medføre komplikasjoner, også død. Rutinene for stamcelletransplantasjon er nå så gode at dødeligheten ved inngrepene er lav, sannsynligvis mindre enn én prosent.

Risikoen avhenger av mange faktorer, som hvilken underliggende sykdom som foreligger, type transplantat, alder og helstetilstand til den syke personen. Noen mennesker opplever få problemer med en transplantasjon, mens andre kan utvikle livstruende komplikasjoner som krever behandling eller sykehusinnleggelse.

Komplikasjoner som kan oppstå ved en stamcelletransplantasjon, inkluderer:

Graft-versus-host disease. Donorens transplanterte celler angriper pasientens kropp. Tilstanden oppstår kun ved allogene transplantasjoner. En slik reaksjon kan være mild eller alvorlig. Den kan oppstå like etter transplantasjonen eller måneder til år senere.

I hvert enkelt tilfelle må man veie fordeler og ulemper mot hverandre og avgjøre om det er riktig å utføre transplantasjonen. Behandlingen er svært krevende for pasienten, og også svært ressurskrevende. Dette er derfor en behandling som først og fremst benyttes dersom andre og mindre dramatiske behandlingsformer ikke har ført fram.

En graft-versus-host-reaksjon kan skade ethvert organ i kroppen, vanligvis huden (utslett, likner på solbrenthet), fordøyelseskanalen (munnsår, magesmerter, diare, kvalme eller brekninger), leveren (gulsott), lungene (blokkerte luftveier) eller øynene (irritasjon og lysømfindtlighet). Det kan føre til en kronisk ustabil tilstand på grunn av organskade eller infeksjoner og kan være livstruende. Legen vil følge pasienten nøye for å se etter symptomer eller tegn på komplikasjoner av behandlingen.

Risiko

Før behandlingen gjennomføres en rekke tester og prosedyrer for å vurdere helsetilstanden til pasienten og for å sikre at pasienten er fysisk klar for transplantasjonen. Behandlingen krever innleggelse i spesialavdeling i tre uker eller mer.

Forberedelser

Donors vevstype (ikke bare blodtype) må være ganske lik pasientens vevstype. Hver av eventuelle brødre og søstre, som har de samme foreldre som pasienten, har en 25% sjanse for å passe (matche) pasientens vevstype. Dersom ingen i familien er en "match", søker legene i et arkiv med frivillige donorer.