Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Covid-19 trombosis

Immunsystemet, antistoffer og immunitet ved covid-19

Undersøkelser

Infeksjoner

NHI.no

Immunsystemet beskytter kroppen mot mikroorganismer som bakterier, virus og parasitter. Disse mikroorganismene kan infisere kroppen, noe som betyr at de invaderer kroppens vev. Noen infeksjoner merker man knapt, andre kjenner man seg syk av og et fåtall kan forårsake en alvorlig tilstand. Kroppens immunforsvar har ulike metoder til å beskytte seg mot infeksjoner. En av disse er å danne antistoffer eller immunglobuliner.

Antistoffer er en type proteiner som binder seg til overflaten på inntrengende mikroorganismer. Antistoffene lager på denne måten et merke på den angripende organismen, noe som gjør det lett for andre av kroppens forsvarssystemer å finne inntrengeren og eliminere den.

Hva er antistoffer?

Antistoffer produseres av såkalte B-celler, en type hvite blodceller som betegnes lymfocytter. De kan lage ulike typer antistoffer. Når kroppen angripes av mikroorganismer og blir infisert, produseres først immunglobulin M, IgM. Etter en stund begynner kroppens B-celler å produsere mer spesifikke antistoffer som er tilpasset for å bekjempe nøyaktig den spesifikke angriperen/ mikroorganismen. For å bekjempe virus utvikles eksempelvis antistoffer av type IgG, og mot parasitter utvikles IgE. Slike spesifikke antistoffer finnes ofte igjen i kroppen over lengre tid etter en infeksjon, men hvor lenge de finnes i kroppen, varierer fra kortere tid til flere år eller livet ut. B-cellene er ansvarlige for den såkalte humorale immunitet, det vil si den immuniteten som formidles av antistoffer.

Det finnes også en forsvarslinje i kroppen som kalles T-celler. Også disse er lymfocytter. De kan ha flere ulike oppgaver. En oppgave er å undersøke andre celler i kroppen som T-cellene treffer på. Dersom et virus har tatt seg inn i en celle, kan T-cellene oppdage det og drepe den angrepne cellen. På den måten forhindrer T-cellene at viruset formerer seg og danner flere viruspartikler. T-cellene er ansvarlige for den cellulære immuniteten, altså den immuniteten som formidles av immunsystemets celler.

Det finnes også T-celler som husker tidligere infeksjoner. Dersom T-cellene kjenner igjen en inntrenger fra tidligere, øker de raskt i antall og kan signalisere til andre celler om å medvirke i forsvaret.

Både IgG og T-celler husker altså tidligere infeksjoner og kan derfor sørge for at kroppens forsvar er klart når kroppen utsettes for samme angriper på nytt. Både T-celler og IgG kan øke sitt antall og mengde hurtig. Derfor snakker man om antistoffimmunitet/humoral immunitet og cellemediert immunitet.

Ulike typer antistoffer, B-celler og T-celler

Det kan være viktig å avklare om det foreligger immunitet, å se om kroppen er immun mot en spesifikk sykdom. En måte å gjøre det på er å måle antistoffer. Når man måler antistoffer, undersøker man om det i det hele tatt finnes antistoffer mot det viruset, bakterien eller parasitten som man undersøker på. Analysen av prøven må altså rettes mot en spesifikk mikroorganisme. Påvisning av antistoffer kan fortelle oss om man har hatt en infeksjon og vise om man har blitt immun mot en spesifikk mikroorganisme.

Antistoffmønsteret er forskjellig for ulike infeksjonssykdommer. Noen infeksjoner fører til en rask produksjon av antistoffer, andre infeksjoner gir en langsommere produksjon av antistoffer og noen infeksjoner gir ingen vedvarende antistoffer i det hele tatt.

Dersom det dannes antistoffer, skapes det alltid antistoffer av type IgM først. Ved noen infeksjoner blir disse værende i blodet en viss tid, opptil et halvår, mens produksjonen av antistoffer ved andre infeksjoner raskt slår om til IgG-antistoffer, kanskje allerede etter en uke. Ved en del infeksjoner dannes ingen IgG-antistoffer i det hele tatt. IgG er mer spesifikt enn IgM og er det antistoffet som anvendes i det langsiktige immunforsvaret. Det er påvisning av IgG som tyder på at man ha en viss immunitet mot en sykdom.

Hvordan kan vi måle immunitet?

Når det gjelder det nye coronaviruset, SARS-CoV-2, vet vi enda for lite til å kunne avgjøre når antistoffene produseres og hvor lenge de blir værende. Det er derfor fortsatt uklart om man blir immun, og i så fall hvor lenge. Antistoffer av type IgM og IgA dannes tidlig i sykdomsforløpet, mens antistoffer av type IgG kommer noe senere. Det virker som at IgG-antistoffer, det spesifikke antistoffet, kan utvikles ganske raskt, i løpet av en til tre uker. 

Selv om det er en pågående diskusjon om immunitet oppstår når det dannes antistoffer mot SARS-CoV-2, så innebærer dannelsen av IgG i alle fall at det finnes et immunologisk minne om sykdommen. Om man kommer i kontakt med det samme viruset igjen, vil immunforsvaret raskere kunne mobiliseres enn forrige gang.

Hvor lenge man har IgG-antistoffer mot SARS-CoV-2, er det ingen som vet enda.

Ved andre coronavirus-infeksjoner som SARS og MERS har man sett av visse personer taper sine antistoffer etter noen år, mens andre fortsatt har sine antistoffer i minst 17 år (SARS-epidemien var i 2003).

Det diskuteres også om mengden antistoffer spiller en rolle. Basert på det man vet om andre antistoffer og sykdommer, så kan en viss terskelnivå behøves for at beskyttelsen skal bli komplett. Hvor den terskelverdien ligger ved SARS-CoV-2, vet vi ikke enda. Vi vet egentlig ikke om det kreves en viss mengde eller hvordan dynamikken for mengden antistoffer ser ut. En teori er at det dannes mer antistoffer ved alvorligere sykdom ved covid-19. Denne teorien er dog ikke bekreftet.

Det vi ser ved en del andre sykdommer er at antistoffene raskt kan øke i mengde om de støter på angriperen igjen. Da spiller ikke mengden antistoffer som normalt sirkulerer rundt i kroppen så stor rolle. Ved andre sykdommer er det vist at det kreves en viss mengde antistoffer for at kroppen skal forsterke sitt forsvar om man får i seg den samme angriperen igjen.

Ikke alltid dannes det antistoffer når man kommer i kontakt med et virus. Det er mye som enda er ukjent om hvordan vårt immunforsvar arbeider og reagerer. Det finnes en genetisk komponent som til en viss grad styrer hvor mye vi reagerer på ulike typer inntrengere. Noen virus som tilhører samme familie, ser ut til å kunne gi en viss beskyttelse når man smittes av nye virus innom samme gruppe, men det blir sjelden en full beskyttelse. Når det gjelder SARS-CoV-2, kan det være slik at personer som har antistoffer fra andre coronavirus, kan ha bedre beskyttelse mot covid-19, men det vet vi ikke enda.

Hva vet vi om immunitet mot covid-19?

Måling av antistoffer kalles serologisk undersøkelse. Det finnes ulike metoder for å måle antistoffer, og de ulike metodene er ikke like bra. Hvor bra en test er, testens validitet, angis med begrepene "sensitivitet" og "spesifisitet". Disse begrepene brukes i alle former for medisinsk testing, både ved blodprøver og ved eksempelvis røntgenundersøkelser.

Sensitiviteten angir hvor god testen er til å finne de syke, mens spesifisiteten angir hvor god testen er til å identifisere de friske.

Ved covid-19 måler man antistoffer mot viruset som forårsaker sykdommen, SARS-CoV-2. Man pleier å måle både IgM og IgG. Ofte snakker man om at sensitiviteten til disse testene er høy. Det innebærer at om testen er positiv, at testen angir at man har antistoffer mot SARS-CoV-2, så stemmer det med høy sannsynlighet med virkeligheten. Om for eksempel en test har 99 prosent sensitivitet, så betyr det at det med 99 prosent sannsynlighet stemmer at man har antistoffer i blodet ved et positiv testresultat. Dog vil 1 prosent, altså 1 av 100 personer, få et negativt svar som ikke stemmer. Det kalles et falskt negativt svar. Testen klarer ikke å avsløre at det finnes antistoffer. 

Spesifisitet måler hvor mange av de friske, de som ikke har antistoffer, som har en negativ test. Om for eksempel en test har 96 prosent spesifisitet, så innebærer det at om man får et negativt testresultat, så er sannsynligheten for at det stemmer 96 prosent. Det innebærer at 4 av 100 testede som ikke har sykdommen, får et falskt positivt svar, fordi de har egentlig ikke antistoffer i blodet.

Det er ikke bare testens sensitivitet og spesifisitet som avgjør hvor troverdig resultatet er. Forekomsten av sykdommen i befolkningen spiller også en rolle. Om sykdommen ikke finnes i befolkningen, er alle positive svar falskt positive svar. Jo vanligere sykdommen er i befolkningen, desto høyere andel av de positive svarene skyldes at de er sanne positive. Motsatt, det vil være flere falske positive resultater så lenge det er lav forekomst i befolkningen (covid 19, juni 2020). Det er viktig å understreke at det tar lang tid før antistoffer dannes, og at de fleste av disse testene er uegnet ved symptomvarighet kortere enn 2-3 uker.

Det finnes mange tester for SARS-CoV-2 på markedet. Man bør benytte de testene som helsemyndighetene anbefaler, ikke kjøp "hjemmetester" som gjennomgående er dårligere enn de "offentlige" testene. Det er forskjeller mellom de ulike testene, noe som vises i form av ulike verdier for sensitivitet og spesifisitet. Imidlertid finnes det eksempler på at leverandører oppgir at deres test er bedre enn den faktisk er. Generelt kan man si at hurtigtester ofte har bra spesifisitet (positive svar er riktige), mens de har dårligere sensitivitet (det vil si at negative svar ikke alltid er korrekte).

Ved ulike sykdommer er det av forskjellig viktighet hvor sensitiv og spesifikk en test er. Ved covid-19 og dets antistoffer er det viktigste at spesifisiteten er så nære 100 prosent som mulig. Dette fordi det er viktig at et positivt resultat, det vil si et resultat som viser at man har antistoffer, stemmer. Selvfølgelig er det viktig at et negativt svar også stemmer, men om man tenker seg at en person som får vite at han eller hun har antistoffer, oppfører seg mindre forsiktig, så er det viktig at svaret på antistoffprøven er korrekt.

T-celleimmunitet er dessverre vanskelig å måle. Slike tester spesifikke for SARS-CoV-2 er ikke utviklet.