Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Bukspyttkjertelen

Bukspyttkjertelkreft

Magetarm, kreft

Kreft

NHI.no

Galleblære, bukspyttkjertel og tolvfingertarm

Bukspyttkjertelen (pankreas) veier 100 til 150 gram, er mellom 12 og 15 centimeter lang og ligger lengst bak i bukhulen, bak magesekken. Tolvfingertarmen (duodenum) ligger tett inntil. Bukspyttkjertelen inndeles i hode (caput), kropp (corpus) og hale (cauda). Bukspyttkjertelen produserer rundt 1,5 liter fordøyelsesvæske i døgnet. Fordøyelsesvæsken nøytraliserer syren fra magesekken og spalter proteiner, fett og karbohydrater.

Bukspyttkjertelen lager hormonet insulin. Insulin er nødvendig for at kroppens celler skal kunne ta opp sukker som er helt nødvendig for cellenes stoffskifte. Når bukspyttkjertelen produserer for lite insulin, eller ikke klarer å produsere insulin i det hele tatt, har man diabetes.

Kreft i bukspyttkjertelen utgjør rundt 2 prosent av alle krefttilfeller, og rundt 5 prosent av alle dødsfall på grunn av kreft. Årlig stilles diagnosen hos rundt 950 personer her i Norge. Forekomsten øker med økende alder, og den er hyppigst omkring 70 års alder.

Kreft i bukspyttkjertelen

De fleste kreftsvulster i bukspyttkjertelen er såkalte adenokarsinom som utgår fra utførselsgangen til bukspyttkjertelen. Disse svulstene vokser inn i omgivende vev og sprer seg tidlig til lokale lymfeknuter. Tre av fire svulster sitter i hodet på bukspyttkjertelen og resten i kroppen og halen.

Kreft i hodet på bukspyttkjertelen vokser ofte inn i gallegangene, noe som kan føre til at gallegangen tettes igjen, og det oppstår gulsott.

I de fleste tilfeller er årsaken til kreft i bukspyttkjertelen ukjent. Snusbruk kan muligens medføre en dobling av risikoen for å få bukspyttkjertelkreft, sammenliknet med personer som aldri har brukt tobakksprodukter. Det er holdepunkter for at også tobakksrøyking øker risikoen for å få bukspyttkjertelkreft. Man har beregnet at røyking utgjør en fjerdedel av totalrisikoen. 

Ellers vet man at det er en sammenheng mellom overvekt, diabetes type-2 og økt risiko for kreft i bukspyttkjertelen. Det er også mistanke om at overforbruk av alkohol medfører økt risiko. I noen få tilfeller har arvelige faktorer betydning. Og pasienter som har kronisk betennelse i bukspyttkjertelen, har økt risiko for å få kreft i kjertelen.

Årsaker

En kreftsvulst i bukspyttkjertelen har gode plassforhold. Den kan vokse lenge og uforstyrret uten å trykke på andre organer, eller medføre smerter eller ubehag. Det er derfor ikke uvanlig at kreftsvulsten både har rukket å bli stor og har spredd seg i kroppen før den oppdages. De vanligste symptomene som fører til legeundersøkelse, er ufrivillig vekttap (tap av mer enn 5 til 10 prosent av kroppsvekten), smerter, problemer med å få i seg tilstrekkelig næring, eller gulsott. Gulsott skyldes at svulsten trykker på eller vokser inn i gallegangen slik at gallen ikke kommer ut i tarmen - hvor den normalt tømmer seg - men i stedet kommer over i blodet. Dette gir gulfarget hud, mørk urin og lys/grå avføring.

Ved mistanke om kreft i bukspyttkjertelen må det utføres bildediagnostiske undersøkelser for å kunne stille sikker diagnose. Den viktigste utredningen er CT-undersøkelse av buken. Dersom det blir funnet en svulst, blir det tatt ytterligere spesialbilder av bukspyttkjertelen, og CT-undersøkelser også av de øvrige deler av bukhulen og av brysthulen. Dette gjøres for å kartlegge tilstanden så fullstendig som mulig. Behandlingen planlegges og bestemmes ut fra denne kartleggingen av svulstens størrelse og eventuelle tegn til spredning.

Andre undersøkelser kan også være aktuelle. Det kan være ultralyd, MR eller PET. Noen ganger er det også aktuelt å undersøke gallegangene med MR eller innvendig ultralyd.

Undersøkelser

Det anbefales at utredning og behandling av kreft i bukspyttkjertel foregår på større sykehus hvor det er spesialkompetanse på dette feltet. Det kreves tett samarbeid mellom kirurger, røntgenleger, kreftleger, og det kreves trening i og erfaring med å behandle nettopp denne kreftformen. Resultatene har blitt bedre de siste årene blant annet på grunn av at behandlingen er samlet til noen få avdelinger.

Formålet med behandling er i noen tilfeller å helbrede tilstanden ved å fjerne svulsten kirurgisk. Kartleggingen med CT danner grunnlaget for valg av behandling. Dessverre er det slik at hos 80 til 85 prosent av pasientene med bukspyttkjertelkreft, er sykdommen kommet så langt når den oppdages, at det ikke er mulig å fjerne alt svulstvev kirurgisk.

Operasjonen er omfattende (varer ofte minst 5 timer), og det er ikke alle som kan tåle en slik operasjon. Under operasjonen fjernes bukspyttkjertelen og tolvfingertarmen etter en nøye beskrevet metode.

Dersom det ikke er mulig med helbredende kirurgi, kan det likevel være aktuelt med inngrep som lindrer plager. Dette kan være inngrep for å drenere galle, eller avlastende operasjoner dersom tarmen klemmes sammen og hindrer næringsopptaket.

I noen tilfeller brukes cellegift før operasjon for å redusere størrelsen på svulsten før inngrepet. Det kan også være aktuelt med strålehandling før operasjon. Etter inngrepet gjøres en analyse av svulstvevet som hentes ut, og av graden av spredning. Ut fra dette avgjøres om det er aktuelt å forsøke cellegiftbehandling etter operasjonen. Slik behandling er ikke livreddende, men den kan forlenge levetiden og lindre plager.

Behandling

Lindrende behandling

Pankreaskreft er fortsatt et stort uløst helseproblem der vanlige behandlingsmetoder har liten effekt på sykdomsforløpet. Symptomene ved pankreaskreft er ofte ukarakteristiske og vage. Ved diagnosetidspunkt er 80-85 prosent av svulstene ikke mulig å behandle kirurgisk med mål om helbredelse (kurativt inngrep), og over halvparten har spredning (metastaser) og kun 8 prosent har lokaliserte, avgrensede forandringer. 

Prognosen er dårlig fordi svulsten oppdages sent på grunn av få eller vage symptomer, svulsten er vanskelig tilgjengelig, den ligger nær andre livsviktige organer, den har et aggressivt vekstmønster, gir betydelig sykelighet og er lite påvirkelig med de fleste former for behandling.

Fem års overlevelse i gruppen som blir operert med kurativ hensikt, er funnet å være i området 6-18 prosent. I et norsk materiale var fem-års overlevelse 12 prosent. Gjennomsnittlig overlevelsestid ved spredning er 3-6 måneder og ved lokalavansert sykdom 9-12 måneder.