Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

lege,pasient,konsultasjon.jpg

Behandling av alkoholavhengighet

Alkohol

NHI.no

Grunnsteinen i behandlingen er erkjennelse av problemet, og motivasjon for å slutte med misbruket. Behandlingen avhenger av alvorlighetsgraden av avhengigheten, og kan deles inn i akutte og mer langvarige tiltak.

Dersom bruken av alkohol er av skadelig art og ennå ikke har utviklet seg til å bli alvorlig avhengighet, kan det hende at behandlingen kan foregå hos fastlegen eller poliklinisk hos en behandler. Fokus i samtalene bør være forholdet til andre mennesker og evne til å mestre sosiale situasjoner uten bruk av alkohol. 

For noen med mer omfattende avhengighet, er det nødvendig med avrusning og abstinensbehandling før man kan gå videre med andre typer behandling. Behandling i institusjon kan være aktuelt, etterfulgt av heldøgns- eller poliklinisk behandling.

Behandlingstilbudet som tilbys etter endt avrusning og abstinensbehandling kalles ofte rehabilitering, og er svært forskjellig organisert avhengig av hvor i landet man bor. Tidligere har det vært private, og ofte ideelle, organisasjoner som har stått for behandlingen. Etter at behandling av rusavhengige ble definert som et ledd i spesialisthelsetjenesten, har det offentlige helsevesenet tatt over behandlingen i større grad enn tidligere.

Grunnleggende om behandlingen

Vanligvis vil en alkoholavhengig oppleve abstinenssymptomer i løpet av 6-8 timer etter at et langvarig alkoholinntak er sterkt redusert eller stanset.

Lettere symptomer på alkoholabstinens er skjelving, uro, hodepine, angst, søvnvansker, marerittaktige drømmer, nedstemthet og svetting.

Moderate symptomer på alkoholabstinens er mer uttalte psykiske symptomer, skjelving, svetting, hodepine, kvalme, forsterkede reflekser, litt raskere hjerterytme og forhøyet blodtrykk.

Alvorlige symptomer på alkoholabstinens er sterk uro, forbigående sansebedrag (alkoholisk hallusinose), uttalt hjertebank og svetting, sterk skjelving, feber, kvalme og oppkast. Pasientens allmenntilstand er klart nedsatt. Dette kalles av og til "predelir".

Symptomer på alkoholabstinens

Avrusning kan foregå hjemme dersom man forventer mild alkoholabstinens, og det ikke er kompliserende faktorer tilstede (sykdom, graviditet etc). Avrusning skal foregå under innleggelse i sykehus/institusjon ved kjent høyt forbruk av alkohol, dersom pasienten tidligere har hatt krampeanfall i forbindelse med avrusning, eller ved delirium tremens eller Wernickes encephalopati. Også dersom pasienten har klare abstinenssymptomer med betydelig promille, skal avrusning skje i institusjon.

I institusjon/sykehus overvåkes pasienten, og noen medisiner brukes. Som ledd i overvåkningen, stilles en del spørsmål fra et spørreskjema jevnlig, og blodtrykket og temperaturen måles. Resultatene fra disse undersøkelsene sier noe om hvor aggressivt abstinensen skal behandles.

Vitamin B1 (tiamin) gis rutinesmessig til alle innlagte. Dette er fordi opptaket i tarmen er sterkt begrenset ved høyt alkoholforbruk. Ubehandlet kan tiaminmangel føre til Wernickes encefalopati, en forstyrrelse karakterisert av lammelser av øyebevegelsene og etter hvert alvorlig hjerneskade. Tiamin gis i sprøyteform fordi det gir et bedre opptak enn tablettbehandling.

Andre medisiner som er aktuelle, er epilepsimedisin eller benzodiazepiner for å forebygge kramper, smertestillende mot hodepine, angstdempende mot uro/angst, eller midler mot søvnvanske. Dersom det påvises forstyrrelser i saltbalansen i kroppen (elektrolyttforstyrrelser), behandles dette på sedvanlig vis. 

Avrusning

Formålet med rehabiliteringsprogrammet er å hjelpe den alkoholavhengige til å akseptere sykdommen, øve opp ferdigheter som trengs for å føre et edruelig liv, og bli med på langvarige behandlingsopplegg og selvhjelpsprogrammer. Fagpersoner som trengs i oppfølgingen kan f.eks. være sykepleiere, sosionomer, familieterapeuter, psykologer og leger.

Mange alkoholikere har nytte av et langsiktig rehabiliteringsprogram også utenfor institusjon. Disse programmene innebærer opplæring, behandling, forsøk på å løse problemer som bidrar til eller skyldes alkoholismen, og lære seg ferdigheter til å mestre alkoholismen over tid. Disse ferdighetene innebærer bl.a. følgende:

Lære å oppdage og klare å motstå trangen til å drikke

Motstå sosialt press til å delta i misbruk

Endre helsevaner og livsstil. F.eks. bedre kostholdet og søvnvanene, holde seg unna "svirebrødre og -søstre", unngå steder og begivenheter der det drikkes

Lære å utfordre den alkoholiske tenkningen. F.eks. tanker som "jeg trenger en drink for å passe inn, ha det moro eller takle stress"

Etablere et støtteapparat og lære hvordan en skal be om hjelp og støtte fra andre. F.eks. fra medlemmer i selvhjelpsgrupper

Lære å takle følelser som sinne, angst, kjedsomhet, depresjon og stressfaktorer uten bruk av alkohol

Oppdage og mestre varselsignaler om tilbakefall før alkohol blir brukt

Lære seg å forvente at tilbakefall kan komme og vite hvordan han eller hun kan påvirke risikofaktorer for tilbakefall

Rehabilitering

Det kan være god nytte i jevnlige konsultasjoner med en behandler over lengre tid. Fastlegen kan ofte være en god støttespiller. 

Det finnes flere medisiner som kan forsøkes for å avstå fra alkoholbruk, selv om nytten ikke er godt dokumentert.

Antabus (disulfiram) har vært brukt i mange år. Midlet forstyrret nedbrytningen av alkohol slik at det dannes et stoff som gjør personen uvel og kvalm ved inntak av alkohol. Hovedproblemet med antabus er at folk ofte stopper å ta preparatet for å kunne drikke.

 Andre medikamenter som brukes for å forhindre tilbakefall er Naltrexone, Campral, Selincro og en gruppe antidepressive medikamenter som betegnes SSRI. Noen mener at Naltrexone og Campral er de mest effektive medikamentene. 

Forebyggende behandling

Dersom pasienten har barn, skal dette alltid tas opp av behandlerne. Barn skal ikke lide på grunn av foreldres alkoholvaner. Derfor skal behandler alltid vurdere om melding til barne- og familieverntjenesten skal sendes. 

Barna

Aktiv avhengighet av alkohol er ikke forenlig med å inneha retten til å kjøre bil. Behandlere som blir kjent med en pasients avhengighet, er forpliktet til å sende melding til fylkesmannen.

Dette regelverket kan for noen synes strengt eller urettferdig, kanskje fordi man har passet på å ikke kjøre bil i forbindelse med perioder med inntak av alkohol. Regelverket åpner ikke for en slik skjønnsmessig vurdering fordi det er helt umulig for legen/behandleren/fylkesmannen å etterprøve dette. At man for eksempel ikke har hatt uhell eller ulykker i bil, er ikke vitnesbyrd om at kjøring har skjedd under forsvarlige forhold.

Som regel fratas man retten til å kjøre bil for en periode, med mulighet for å søke om dispensasjon (få tilbake kjøreretten for en periode) etter et gitt tidsrom. I dette tidsrommet er det ofte en forutsetning at pasienten er i aktiv behandling, og at kontrollprøver (urin-/blodprøver) avlegges for å dokumentere avholdenhet fra alkohol. 

Som regel fortsetter dette kontrollopplegget også etter den mest aktive behandlingen, men i mindre omfang og sjeldnere. Dette kan også virke urettferdig for mange, men man vet at alkoholavhengighet for svært mange er en livslang tilstand med risiko for tilbakefall. Dette er ikke ulikt opplegget for pasienter med andre kroniske sykdommer, som for eksempel diabetes, hvor man må møte til jevnlige kontroller og er under spesielt oppsyn med tanke på førerretten.