Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Urfolk

Hakemark

Spolorm, ascariasis

Vil du vite mer

Piskemark

Protozoer og ormer

Infeksjoner

NHI.no

Innvollsmarker - betegnes også innvollsormer - er en gruppe ormeparasitter som forårsaker infeksjon hos mennesker gjennom kontakt med parasittegg og parasittlarver. De overføres via jordsmonn og gjødsel. Dette er parasitter som trives i varm og fuktig jord i verdens tropiske og subtropiske land, og som er sjeldne i Norge. Når slike mark/ormer har kommet seg inn i et menneske, kan de leve i årevis i vår fordøyelseskanal.

Tre typer innvollsormer dominerer. Det er 

. Disse mark-/ormetypene forekommer ofte sammen, og særlig er mange barn kronisk infisert med alle tre innvollsmarkene.

Selv om disse infeksjonene er sjeldne i Norge og Skandinavia, så er de meget utbredte (endemiske) i utviklingsland. Verdens helseorganisasjon mener at mer enn 1 milliard mennesker er infisert med minst én markinfeksjon. Innvollsmark importeres ikke sjelden til Norge med adoptivbarn, innvandrere, u-landsarbeidere etc.

Hva er innvollsmark?

Omfanget av markinfeksjonene kan variere fra noen få marker/ormer til betydelige mengder. I endemiske samfunn kan infeksjon være tilstede hos mer enn 90 prosent, men den største byrden med mark bæres av færre enn 10 prosent. Sterkt infiserte barn er underernærte, veksthemmede, intellektuelt reduserte og har lærevansker. Innvollsmark er en av verdens viktigste årsaker til fysisk og mental veksthemming, men har til nå vært neglisjert av det medisinske og internasjonale samfunn. Slike infeksjoner kan også øke mottakeligheten for andre infeksjoner som malaria, tuberkulose og hiv-infeksjon.

Konsekvenser

Piskemark (whipworm) forårsakes av marken 

 og sykdommen omtales også som trikuriasis. Betegnelsen piskemark har den fått fordi den voksne marken er formet som en pisk. Bakre del av marken er vid og ser ut som håndtaket til en pisk, mens den fremre delen er lang og tynn.

Overføring av piskemark foregår som smitte fra avføring til munn (fekal-oral smitte). Eggene svelges og klekkes ut i tarmen som larver. De utvikler seg til voksne, kjønnsmodne mark som parer seg, og hunnmarken produserer opptil 200.000 egg per dag som passerer ut med avføringen. Etter at en person er førstegangs infisert, vil man ikke kunne påvise egg i avføringen før etter ca. 3 måneder.

Ved lette infeksjoner finnes de fleste markene i nedre høyre del av tykktarmen, mens ved svære infeksjoner vil også øvrige deler av tykktarmen huse voksne mark - det foreligger en form for tykktarmsbetennelse (kolitt).

Mennesker i alle aldre kan bli infiserte, men barn er særlig utsatte (5-15 år), både fordi de er under sterk eksponering og fordi delvis beskyttende immunitet synes å utvikle seg med årene.

Hva er piskemark?

Markene er festet til tykktarmslimhinnen, særlig i første del av tykktarmen (cøkum). Egg passerer ut med avføringen, men trenger 2-4 uker i jorden for at larvene skal utvikle seg og bli infektive. Person til person overføring er derfor ikke mulig. Infeksjon oppstår etter nedsvelging av infektive egg. Larvene klekkes ut i tynntarmen og modnes i tykktarmen over en periode på 2-3 måneder. De finnes særlig i cøkum, men trenger ikke gjennom vevet. Både hann- og hunnmarken lever i tarmen med den tynne enden festet i tarmslimhinnen og den tykke enden synlig i tarmhulen. Den voksne marken måler ca. 4 cm. Hannmarken har bøyd hale som skiller den fra hunnmarken. Voksne marker lever i 1-3 år.

Piskemarkens livsløp

Ved begrensede mengder innvollsmark er det ingen symptomer. Ved større mengder kan det oppstå både akutte og kroniske plager. Betydelig infeksjon kan gi magesmerter, magekramper, diaré, oppblåsthet, flatulens, kvalme, brekninger og vekttap. Tilstanden kan forveksles med dysenteri. Ved heftige infeksjoner kan endetarmsslimhinnen pose ut (rektalprolaps), og markene kan være direkte synlige der de har gravd seg ned i slimhinnen.

Diagnosen stilles ved påvisning av typiske egg i avføringen.

Diagnosen

Målet med behandlingen er å fjerne marken samt å forsøke å redusere mengden mark i befolkningen. Behandlingen består i å gi markekurer samt å forbedre de sanitære forholdene. Internasjonalt brukes først og fremst to midler, mebendazol og albendazol. I Norge finnes bare mebendazol (Vermox

Vanligvis anbefales en kur med 1 tablett (100 mg) 2 ganger daglig i 3 dager, eller 5 ml mikstur x 2 i 3 dager til barn. Kuren er effektiv og gir helbredelse til 70-90 prosent, men bør ikke tas av gravide. Det er også usikkerhet om bruken hos barn under 12 måneder. Eventuelt gjentas kuren etter to uker.

Ved massebehandling i et samfunn kan det gis en enkeltdose på 500 mg, noe som gir helbredelse til 40-75 prosent. I sterkt sykdomsbefengte (endemiske) områder anbefales i dag regelmessige markekurer til skolebarn slik at omfanget av markinfeksjoner holdes under det som utløser sykdom ("deworming").

Behandling

Hvis diagnosen stilles før alvorlige komplikasjoner opptrer hos dem som er sterkt infiserte, er fullstendig helbredelse regelen etter behandling. I endemiske områder er det en klar sammenheng mellom kroniske markinfeksjoner og hemmet vekst og utvikling hos barn. Fjerning av markene fra enkeltindivider og samfunnet antas å ha en betydelig innvirkning på folkehelsen i disse landene.

I samfunn der man har gjort massebehandling, vil knapt halvparten være infiserte på nytt etter ca. 1,5 år. Det demonstrerer behovet for regelmessige markkurer.

Prognose

Piskemark, trikuriasis

--&gt; https://fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/marksykdommer---veileder-for-helsep/

Smittervernveilederen. Marksykdommer - veileder for helsepersonell. Folkehelseinstituttet. Sist oppdatert 13.01.2021. 

Bethony J, Brooker S, Albonico M, et al. Soil-transmitted helminth infections: ascariasis, trichuriasis, and hookworm. Lancet 2006; 367: 1521-32. 

--&gt; http://dx.doi.org/10.1016/S2214-109X(16)30242-X

Welch VA, Ghogomu E, Hossain A, et al. Mass deworming to improve developmental health and wellbeing of children in low-income and middle-income countries: a systematic review and network meta-analysis. The Lancet Global Health, 2017; 5 (1): PE 40-E50. DOI: 10.1016/S2214-109X(16)30242-X 

Ojha SC, Jaide C, Jinawath N, et al. Geohelminths: public health significance. J Infect Dev Ctries 2014; 8:5. 

--&gt; https://www.cdc.gov/parasites/whipworm/gen_info/faqs.html#:~:text=Whipworm%20(Trichuris%20trichiura)%20is%20an,the%20worm's%20whip%2Dlike%20shape.

Centers for Disease Control and Prevention. Whipworm. Page visited 27 April, 2022. 

--&gt; http://www.ncbi.nlm.nih.gov/entrez/query.fcgi?cmd=Search&amp;db=PubMed&amp;term=Lancet[ta]+AND+391[vol]+AND+252[page]

Jourdan PM, Lamberton PHL, Fenwick A, Addiss DG. Soil-transmitted helminth infections. Lancet. 2018;391(10117):252-265. 

Brooker S, Clements A and Bundy DAP. Global epidemiology, ecology and control of soil-transmitted helminth infections. Adv Parasitol 2006; 62: 223-65. 

--&gt; http://www.uptodate.com/online/content/search.do?search=Enterobiasis (pinworm) and trichuriasis (whipworm)

Leder K, Weller PF. Enterobiasis (pinworm) and trichuriasis (whipworm). UpToDate, last updated Nov 30, 2021. 

Montresor A, Awasthi S and Crompton DW. Use of benzimidazoles in children younger than 24 months for the treatment of soil-transmitted helminthiasis. Acta Trop 2003; 86: 223-32. 

Savioli L, Stansfield S, Bundy DA et al. Schistosomiasis and soil-transmitted helminth infections: forging control efforts. Trans R Soc Trop Med Hyg 2002; 96: 577-9. 

Journal of the American Medical Association

Keiser J, Utzinger J. Efficacy of current drugs against soil-transmitted helminth infections. Systematic review and meta-analysis. JAMA 2008; 299: 1937-48. 

--&gt; http://www3.interscience.wiley.com/cochrane/mainSearch?mode=startsearch&amp;Query1=Public health deworming programmes for soil‐transmitted helminths in children living in endemic areas&amp;zones1=article-title&amp;opt1=AND&amp;Query2=&amp;zones2=article-title&amp;opt2=AND&amp;Query3=&amp;zones3=author&amp;opt3=AND&amp;Query4=&amp;zones4=abstract&amp;opt4=AND&amp;Query5=&amp;zones5=keywords&amp;products=all&amp;unitstatus=none&amp;FromYear=&amp;ToYear=&amp;x=22&amp;y=13

Taylor‐Robinson DC, Maayan N, Donegan S, Chaplin M, Garner P. Public health deworming programmes for soil‐transmitted helminths in children living in endemic areas. Cochrane Database of Systematic Reviews 2019, Issue 9. 

Chan L, Bundy DA and Kan SP. Aggregation and predisposition to Ascaris lumbricoides and Trichuris trichiura at the familial level. Trans R Soc Trop Med Hyg 1994; 88: 46-8. 