Amerikansk fotball og påvirkning av hjernen

Dette ifølge en studie som ble publisert i JAMA i mai 2014¹.

Forfatterne har sett på sammenhengen mellom historikk med hjernerystelse, og hvor mange år med amerikansk fotball studentene hadde bak seg, med hippocampus' volum og kognitiv ytelse. Studien ble utført i perioden juni 2011, til august 2013.

Les også: Idrett og hjernerystelse - er rådene gode nok?

Størst sammenheng med hjernerystelse

Deltagerne var 25 fotballspillere på college som tidligere hadde hatt hjernerystelse, 25 fotballspillere på college som ikke hadde blitt diagnostisert med hjernerystelse, og 25 friske kontroller på samme alder som ikke spilte eller hadde spilt amerikansk fotball.

Forfatterne fant at fotballspillere både med og uten tidligere diagnostisert hjernerystelse, hadde mindre hippocampus-volum enn kontrollgruppen som ikke spilte fotball. Sammenhengen var større hos spillerne som hadde hatt hjernerystelse.

En historikk med hjernerystelse har blitt forbundet med forlenget forstyrret kognitiv ytelse hos idrettsutøvere på college. En opphopning av hodeskader som ikke medførte hjernerystelse ("subconcussive hits") gjennom en enkelt fotballsesong i High School, ga dårligere hukommelse demonstrert ved funksjonelle hjernebilder.

Les også: Hva er hjernerystelse?

Skade uten hjernerystelse

Hippocampus er et område i hjernen som er involvert i reguleringen av en rekke kognitive og emosjonelle prosesser, som blir påvirket av hjernerystelse, og er særlig følsom for moderat og alvorlig traumatisk hjerneskade. Selv når det ikke har oppstått hjernerystelse, har det blitt dokumentert svekket hvit substans i hippocampus hos kontaktsport-utøvere i college.

Resultatene fra studien utvider eksisterende kunnskap om forsinket reaksjonstid ved amerikansk fotball, ved å vise at forsinket reaksjon var forbundet med eksponering for fotball, uavhengig av om de tidligere hadde hatt hjernerystelse eller ikke.

Begrensninger

Blant begrensningene i studien nevner forfatterne følgende: Idrettsgruppene viste ingen forskjeller av betydning, kanskje fordi gruppene var så små. En annen faktor er at idrettsutøvere ofte underrapporterer symptomer på hjernerystelse. Dette kan bety at deltagere i gruppen uten tidligere påvist hjernerystelse, likevel kan ha hatt det. Ettersom det ikke finnes forskningsbaserte retningslinjer for diagnostisering av hjernerystelse, kan også ulikheter i praksis av diagnostisering av hjernerystelse, påvirke studien. Forfatterne skriver at det er behov for flere studier på dette området.