Olympisk innsats i det skjulte

Årevis med hard trening ligger bak når OL-heltene våre nå kjemper om gullet i Pyeongchang. Tilskuerne er klistret til skjermen, vi deler spenningen, gledene og skuffelsene til våre deltagere. Krysser fingre og tær, håper på at nettopp våre utøvere skal bli best. Vi har fulgt de fleste av dem gjennom mange medier i flere år, kjenner til kampen de har kjempet for å komme dit de er i dag – som olympiske deltagere. En bragd i seg selv.

Men hvis noen spør meg om hvilken idrettsprestrasjon som har imponert meg mest, er det en prestasjon som i mitt hjerte definitivt er olympisk, men for de som ikke kjenner historien bak – vil være usynlig. For noen år siden ble et menneske som står meg nær, alvorlig syk. Han hadde utviklet en svulst sentralt i hjernen, og kunne ikke opereres. Han måtte gjennom tunge og intensive cellegiftkurer og stråling. Både virkningen fra sykdommen, og bivirkningene fra behandlingen var mange. Da første del av behandlingen var avsluttet, klarte den tidligere så spreke, unge mannen, knapt å gå over stuegulvet.

Han bestemte seg for å begynne å trene. Kjøpte inn en ligge- ergometersykkel, og begynte å sykle. Den første dagen syklet han fem minutter – uten motstand. Den enorme kraftanstrengelsen førte til at han kastet opp, og at han ble liggende resten av dagen. Helt utkjørt. Det tok to til tre dager, før han kom seg så mye at han kunne prøve igjen. Så satte han seg på sykkelen igjen. Fortsatt ble han like dårlig. Slik satt han seg på sykkelen, med gradvis kortere tid mellom hver økt, og gradvis økende lengde på øktene. Uke etter uke, måned etter måned.

Etter hvert trente han også i basseng. Utmattelsen etter en svømmeøkt var så stor, at han brukte nesten en halv time på å kle på seg etterpå. For å komme seg hjem igjen, var han avhengig av drosje – han hadde ikke mulighet til å komme seg hjem på egen hånd etter en slik kraftanstrengelse. Sakte, sakte ble kondisjonen og utholdenheten bedre. Sakte, sakte, ble utmattelsen i etterkant mindre. Etter flere år med trening, var formen hans så god at han endelig kunne gå til butikken, som lå noen hundre meter nede i gaten, selv. Sakte men sikkert gjenvant han en bedre form, og bedre funksjon i hverdagen. En innsats som har kostet, men som er verdt mer enn gull. Gevinsten er en enklere hverdag, og mer uavhengighet.

Det er nettopp det forskningen også viser – at det er kanskje de med funksjonshemninger eller sykdommer som har aller best nytte av å trene. Men det er klart at det koster. Det er prestasjoner på høyt nivå, toppidrett, å presse seg til det ytterste. Det er en fantastisk prestasjon å gjennomføre treningsøkter som koster så mye. Å trene seg opp etter alvorlige sykdommer, trafikkskader, kreft – eller sin angst. Å stille til et intervju om å leve med sosial angst, er også en stor prestasjon. Å møte sin største frykt. Å våge.

For noen er treningsmålet å løfte ti kilo mer i benkpress, hoppe litt lenger, eller løpe enda litt raskere. For andre kan det være å gå til butikken selv. Den sistnevnte gruppen blir ikke fulgt av et jublende publikum. Vi følger ikke den tøffe kampen, fra de første, forferdelige fem minuttene på ergometersykkelen og frem til den dagen de står i butikken med handlekurven på armen. Men vi vet at det er mange helter der ute. Mange store idrettsprestasjoner som aldri blir sett eller hørt, mange fantastiske historier. Historier om gullkantet innsats – og en premie som er mer verdt enn noen medalje eller pengesum. Et bedre og mer uavhengig liv.